Vår CEO Stian Johnsen har skrevet et debattinnlegg i Intrafish. Les det her.
Ofte handler debatten om reguleringer, krav og hva næringen må gjøre fremover. Det er en viktig diskusjon, men kanskje ikke den viktigste.
For de fleste oppdrettere er dette egentlig ganske enkelt: Hva gir best lønnsomhet over tid?
De jeg møter i næringen er først og fremst opptatt av å drive godt: å balansere biologi, drift og økonomi på en måte som gir stabile resultater. Det har de lang erfaring med, og det er en kompetanse vi som leverandører må ha stor respekt for.
Vår rolle er ikke å komme med fasiten. Det er å bidra med nye verktøy og perspektiver som kan styrke det arbeidet som allerede gjøres.
Fiskeoppdrett er en biologisk produksjon, og det innebærer en iboende usikkerhet. Lus, maneter, alger og variasjoner i miljøforhold er en del av hverdagen i åpne merder. Dette er forhold oppdretterne håndterer hver dag, og som påvirker både drift og økonomi.
Det er ikke noe nytt i det.
Samtidig er det verdt å stille et enkelt spørsmål: Hva skjer med lønnsomheten når man klarer å redusere noe av denne usikkerheten?
Fra min egen bakgrunn i prosessindustri er én erfaring særlig tydelig: Økt kontroll i produksjonen gir som regel mer stabile resultater. Og mer stabile resultater gir et bedre økonomisk utgangspunkt over tid.
Oppdrett er ikke det samme, men jeg vil tro at noen av de samme prinsippene gjelder.
Diskusjonen om lukkede anlegg stopper ofte ved investeringskostnaden. Det er forståelig – CAPEX er konkret og lett å sammenligne.
Men bildet er mer sammensatt enn som så.
Det vi opplever i dialog med oppdrettere, er at det er først når man ser på hele produksjonen at regnestykket blir interessant. Ikke bare investeringen, men hvordan løsningen påvirker dødelighet, behandling, tilvekst og stabilitet i drift.
Hver av disse faktorene er godt kjent i næringen. Poenget er hvordan de spiller sammen.
Når flere av dem beveger seg i riktig retning samtidig, kan det gi et annet økonomisk bilde enn det man ser ved første øyekast.
Det er heller ikke slik at dette handler om å erstatte dagens drift.
Jeg mener det er mer relevant å se på hvordan ulike teknologier kan kombineres. For eksempel hvordan lukkede løsninger kan brukes i deler av produksjonsløpet, som i post-smoltfasen, for å redusere eksponering i sjø og bedre utnyttelsen av eksisterende lokaliteter.
Dette er vurderinger oppdretterne selv er best til å gjøre. Vår oppgave er å bidra med kunnskap og erfaring som gjør det mulig å ta gode beslutninger.
Havbruksmeldingen peker på hvordan næringen kan utvikle seg videre. Det gir retning. Men i praksis er det fortsatt oppdretterne som avgjør hvilke løsninger som tas i bruk.
Og de valgene tas ikke fordi noe er pålagt, men fordi det gir mening – operasjonelt og økonomisk.
Min erfaring er at teknologier som bidrar til mer forutsigbar produksjon, lavere biologisk risiko og bedre utnyttelse av biomasse over tid vil vinne frem. Ikke nødvendigvis raskt, og ikke nødvendigvis likt for alle – men fordi de gir verdi.
Samtidig må vi som leverandører være ærlige. Mye av diskusjonen rundt ny teknologi er fortsatt basert på modeller og forventninger. Selv om vi nå begynner å få mer erfaring fra drift, er det fortsatt behov for mer dokumentasjon. Skal nye løsninger få bred aksept, må vi bli flinkere til å dokumentere totaløkonomi – ikke bare tekniske egenskaper.
Det er et ansvar vi tar på alvor.
Dette er ikke et spørsmål om én løsning eller ett riktig svar. Det handler om hvordan vi sammen utvikler en næring som er både robust og lønnsom over tid.
Da tror jeg vi er tjent med å ha en åpen diskusjon, hvor vi tar utgangspunkt i det som alltid har vært kjernen i oppdrett: Gode faglige vurderinger. Erfaring fra drift. Og et nøkternt blikk på hva som faktisk gir best økonomi.
Det er der utviklingen skjer.
